Da høsten var som klarest - en september ettermiddag
strødde skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen - til kvinne og til mann
om at kjerka opp i parken sto i brann.
Det var mange som tok veien - som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater - mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammene dansa i kvelden - lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak.
Så mange minner - og tanker - lever i en menneskekropp
knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate - til et hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.
Og mange som stod der i parken - var døpt i kjerka en gang
og hadde spasert over gulvet - mens bryllupsklokka klang.
Flammene dansa i kvelden - lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak.
I parken - stod det menn - som hadde spelt fotball siden dem var små
og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner - som hadde flytta inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.
Og orgelet spilte aleine - jeg sverger på at det er sant
og kjerkeklokka ringte - da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde - som en skygge mot åsen bak
da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak.