Husker fremdeles du tok meg med storm
da du kom som en vind inn i livet.
Vi lignet hverandre, støpt i samme slags form.
Du var diktet jeg ønsket å skrive.
Det var du som løftet meg opp,
tente et lys i det sorte.
Det er ofte jeg lurer på hvor og når
vi skjønte at nerven var borte.
(Refreng)
Jeg vet det var tegn jeg aldri så,
en skygge av sorg i ditt blikk.
Men jeg trodde aldri du ville gå
før du gikk.
Kanskje du følte jeg tok deg for gitt?
Det var dager jeg glemte å se deg.
Du ble stum og stille. Jeg var opptatt med mitt,
derfor nyttet det aldri å be meg.
Du gled langsomt ut av mitt liv,
våget deg bort fra det kjente.
Jeg sto plutselig fast i en hengemyr
og skjønte vel knapt hva som hendte.
(Refreng)
Jeg vet det var tegn jeg aldri så,
en skygge av sorg i ditt blikk.
Men jeg trodde aldri du ville gå
før du gikk.
Hørte jeg noe der ute et sted?
Var det noe jeg kunne fornemme?
Jeg var helt alene. Det var ingen å se,
men jeg sverger jeg hørte en stemme.
Var det du som sto ved min seng?
Strøk du meg ømt over håret?
Eller var din berøring en ønskedrøm,
et avtrykk av dagene våre?
(Refreng)
Jeg vet det var tegn jeg aldri så,
en skygge av sorg i ditt blikk.
Men jeg trodde aldri du ville gå
før du gikk.