Vi ropa høgt mot himmel?n, og vi hadd så my å gi
Og vår?n den hadd vi i oss, å du herlige tid
En sped liten bekk, den vart snart til ei elv
Uten fossa og stryk, nei vi kunn? itj kvælv
Og vår?n den vart avløst av sommer?n, og vind den va mild og blid
Æ har så lyst te å dains me dæ
Stryk dæ over håret og vær god mot dæ
Det e så my? æ skull? ha sagt te dæ
Men æ får liksom itj te å sei det
Verse